Tatervise ved bålet

 

Se min ild i mørket brænder
og i flukten gnisterne dør
men en farlig brand de tænder
der hvor nattens vind dem strør


Var dig vel for ildens prakt.
Før du vet, så er du i dens makt.
Hold deg vekk kom aldrig fantens telt for nær:
Stakkars den, som engang får en taterjente kjær.


På mitt skjærf du bandt en knute,
da vi tok på broen farvel.
Hvem skal løse den derute,
hvor vi drager hen i kveld.


Når det lysner er vi langt herfra.
Mon du har meg i tankerne enda
Kanske har du alt en anden på ditt fang,
glemmer mig som satt der før så mangen gang.


Nei, deg kan jeg aldri glemme
hvor så hen i verden jeg går
og du skulle bare kjenne
hvor mitt hjerte for deg slår


I mine tanker er du nær
ja hver kveld om aftenen især
aldri mere hvisker du ømt farvel
når vi drar til teltet hen den sene sommerkveld.