Langt der ute på mørkblå bølger, en skute går sin vandte gang,
alt går stille i dens følge, høres ingen munter sang.

Ombord er alt så tyst og stille, ingen sang og latter lød,
kanskje tårene fikk trille, yngste jungmann han var død.

Hjemme i den lune hytte sitter nu hans gamle mor,
ingen tårestrøm kan nytte i kapteinens brev det sto.

Ingen kan for livet svare, Deres sønn har evig fred,
han var oppe for å klare seilet,men så falt han ned.

Ingen blomster, ingen tårer felles på en sjømanns grav
simpel seilduk ble hans båre som ble senket dypt i hav.

Langt der ut på mørkblå bølger, hvor han kjempet hvor han stred,
skutens jungmann stille sover, havet ble hans hvilested.