I en sal på hospitalet

 

I en sal på hospitalet hvor de hvite senger står
lå en liten brystsvak pike mild og god med gyllent hår

Siste vinter den gang sneen smeltet for den milde vind
tentes også håpets stråler i den lille pikens sinn

Alles hjerter vant den lille der hun lå så mild og god
bar sin smerte uten klage som et barn med villig mot

Og hun hviskede til legen da ved hennes seng han sto
får jeg komme hjem til påske skal jeg være riktig god.

Legen svarte henne stille: Nei mitt barn det knapt jeg tror
men til pinse kan det hende du får komme hjem til mor.

Pinsen kom med grønne blader blomster smykket mark og eng
men den lille lå der ennu fengslet til sin sykeseng.

Og når høsten ubarmhjertig knuget hennes spinkle bryst
spørger hun igjennom tårer får jeg komme hjem til jul.

Legen svarer henne ikke, stryker blott det gyldne hår
det er tårer i hans øyne da han vender seg og går.

Og til sist i flokk og følge julens glade budskap kom
og den lilles røst var stille og den sykes seng sto tom.

Bort fra sorg og bort fra klage, bort fra hjemmet og fra mor
er hun draget til Guds fader der hvor ingen sykdom bor.

I sin grav hun trygt må hvile under sneens kolde skjul
endt er nu den lange vinter hun fikk komme hjem til Gud.